Kjære venner!

 

Her i tiende etage sitter jeg nå ved skrive bordet og ser ut over fjella som omkranser Duitama, badet i sol.

 

Ellers så har det vært litt styr med operasjonen til Sandra. Hun har vært plaget med øynene sine i lengre tid.
Jeg aner ikke hva sykdommen heter på Norsk for det eksisterer ikke i Norge det er en tropisk sykdom. 
Her er det helt vanlig. Det legger seg et slags belegg utenpå det hvite av øyet, med tiden så vokser det og
dekker etterhvert pupillen og skader synet. Sandras var så stor at den måtte tas nå før hun fikk problemer med synet.
Siden dette ikke er vanlig i Norge har de ingen erfaring med slike operasjoner der,
så de anbefalte oss å få tatt operasjonen her. Vi fant en dyktig doktor. Han skar ut det ødelagte området av
øyehinnen og erstattet det med en bit fra et annet sted på øyet. Det går helt greit siden denne hinnen er svært elastisk.
Operasjonen gikk helt greit og nesten smertefritt. Kunn lokal bedøvelse, så hun så jo hele operasjonen, kniver,
pinsetter og nåler som ble ført inn på øyet. 14 sting i hvert øye. Stingene var faktisk den værste plagen.
Det skrapte sån på innersiden av øyelokkene, men nå er stingene tatt og Sandra er i fin form. 
Hun må fortsatt være forsiktig, bruker solbriller stort sett hele tiden også inne. 
Dere kan jo tenke dere hvordan det var de første dagene. Hun fikk ikke lov til å gå ut,
ikke se tv ikke lese. Stort sett fikk hun ikke lov til å gjøre noen ting, og hun som må ha aktivitet rundt seg hele tiden.
Hun raste rundt som en løve i bur. Men nå er hun heldigvis i gjenge igjen.

 

Forrige helg hadde vi det privilegium å være til stede på invielsen av stevnehallen i Cota, BOGOTA. 
Det var en kjempe opplevelse. Det var et flott program. Vi fikk historien om utviklingen av forkynnelsen i Bogota. 
Så sent som i 1970 var det bare tre menigheter i Bogota. I dag er det 255 menigheter i Bogota og omegn. 
Intet mindre enn et mirakel. Det var faktisk forbudt for katolikker å lese i bibelen helt fram til 1968, 
så det var ikke enkelt å forkynne i dette strengt katolske distirktet. I Facatativa hvor Betelhjemmet ligger 
var det i 1991 når de flyttet Betel bare en liten menighet der. I dag er det 10 store menigheter på stedet 
og distriktet blir gjennomarbeidet hver eneste uke. Så hvis de ikke er raskt tilbake på gjenbesøkene så er 
sjangsen stor for at en annen bror her gjort deg den tjenesten.

 

Vi fikk også høre historien bak byggingen av stevnehallen.

Det var også raporter fra besøkende fra nabolandene. Fra Ecuador fortalte de at det har vært satt mye krefter 
inn på riketssal bygging. Det ble fortalt fra et slikt byggeprosjekt at de brødrene som var sendt til stedet 
for å stå for byggingen, hadde tatt en runde og besøkt de lokale brødrene. De la merke til at nesten ingen av 
brødrene hadde senger, men kunn en madrass rett på gulvet. Bekymret for vennene tok de en prat med presiderende 
tilsynsmann på stedet. Hvorpå han med et smil svarte. Joda vennene har nok senger, men de har de lånt bort til dere,

slik at dere skal få sove godt og få nok hvile slik at dere kan bygge Rikets salen som de trenger.

 

Siste post på programmet var selve invielsestalen av bror Samuel Herd fra det styrende råd. Han tok utgangspunkt i 
at dette var en stor dag for Jehova og for oss som hans vitner, men en trist dag for Satan. Ja han var rasende, 
så redegjorde han for esekiel 38. Men på tross av Satans store vrede har Jehovas folk framgang. Også i land hvor 
det er veldig lite resurser, fordi det innenfor Jehovas folk foregår en utgjevning. I slike land med lite resurser 
ble det 2003 bygget i snitt 6,4 riketssaler hver dag. Noe som selvfølgelig har bidratt til Satans økende raseri. 
Vi må derfor benytte oss fult ut av de beskyttende tiltak Jehova har truffet slik som møtene i rikets sal og stevnehaller. 
Han sa at hvis vi en dag ikke hadde lyst til å gå på møtet hadde vi et problem, et stort problem. Det betydde at vi 
ikke hadde lyst til å være sammen med glade, fornøyde, lykkelige mennesker. Det betydde faktisk at vi ikke ønsket 
å være lykkelige. Jehova kaster ikke ut noen fra sin organisasjon, men han hindrer heller ikke dem som ikke ønsker å 
være der i å gå ut.

 

Etterpå var det selvfølgelig rikelig anledning til å hilse på venner fra fjern og nær. Jeg traff blandt annet en familie 
som gav meg losji i 1997 i Ipiales. Kjempeartig. Men det var jo særlig spesielt for Sandra å treffe igjen brødre og søstre 
hun ikke har sett på årevis, som nå var spesialpionerer eller i reisetjenesten. Ja for det var jo bare kremen som var samlet. 
Betelittene, alle reisende, spesialpionerer, pionerer med mer en 12 åra fartstid og brødre med mer en 40 år som døpt. 
I tilleg var alle eldste fra menighetene som tilhører stevnehallen invitert.

Programmet sluttet 17.30, men vi kom oss ikke av gårde før 21.00. Det ble virkelig en minnerik dag.

 

Vi hadde en flott dag i går. Vi dro nordover til sjøen Tota som ligger på 3000 moh. En stor flott strand med kritthvit strand, 
så en skulle tro en var ved karibien et sted. Storkoste oss. Skal se om jeg kan få sendt noen bilder også. 
Men det blir nok ikke før om et par dager.

 

Ellers har jeg brukt mange timer foran PC’en de siste dagene. Forrige uke fikk jeg tildelt en disposisjon, 
og foredraget skal holdes på lørdag. Her er det slett ingen kjære mor. Vi har hatt et stort problem med tilreisende 
foredragsholdere som ikke dukker opp. Så det ble bestemt at vi kun skal bruke lokale foredragsholdere, 
noe som betyr nytt foredrag hver tredje måned. Og jeg som ikke har utarbeidet mer en 2 foredrag de siste 13 åra. 
Jaja jeg trengte vell litt disiplin.

 

Nå venter forberedelse til bokstudiet i kveld. Også må jeg finne meg en internettkafe og få sendt dette brevet.

Stor klem til dere alle

 

Hilsen Carl Christian og Sandra Ximena.

P.S. Dere kan godt bruke alle de norske vokalene. de er godt leselige her ogsaa. Det eneste er at jeg ikke faar skrevet dem naar jeg skriver fra internett kafe.